Våren og håp

Kvaliteten håp er knyttet til årstiden vår, som er tre-elementets årstid. Årstidens og elementets grunnleggende bevegelse er opp og frem, en bevegelse vi gjenkjenner i knoppen om våren. Den har én retning, og skal mot blomstring. Den er på vei, og har enda ikke fullbrakt sin fulle mulighet. Derfor er den bærer av kvaliteten håp.

En måte vi bruker ordet håp på er ”jeg håper det går bedre i morgen”. Det kan gi et løft slik at situasjonen ikke kjennes så tung og håpløs, noe som kan gi en midlertidig lettelse. Men her ligger også et ønske om at noe skal være lettere, mer behagelig. Det ønsket er bundet opp i frykten for det motsatte, at det ikke skal gå som vi ønsker. Det bunner i våre preferanser av foretrukkenhet og unngåelse, styrt av det biologiske behovssystemet, som dypest sett bunner i frykt. Styrt av frykt får vi aldri landkjenning på det som kjennes Sant. Ekte.

Håpløshet er der hvor vi ikke ser noen muligheter, ingen fremtidsutsikter. Det eneste håpløsheten ser er hindringer. Vi liker ideen om en fremtid vi foretrekker. Mine planer. Men hvis vi undersøker nærmere finner vi at planer er tanker om fremtiden. De kan være kreative, og det er ikke noe galt med dem, men de er ikke virkelighet. I det gir dem virkelighet, og legger vi til forventinger om at planene skal skje som jeg har tenkt, gjør vi oss sårbare for konflikt, for her ligger tendensen til å krangle med øyeblikket hvis livet ikke gir det vi forventer. Vi glemmer ofte at planene er vårt eget lille kreative sideunivers. Livet selv følger sin egen lovmessighet. 

Vi sier gjerne at håpløsheten ikke er å se noen fremtid. Men det stemmer ikke. Den ser en fremtid med negativt fortegn. Den ser fremtiden som en eneste stor hindring. En tenkt fremtid er alltid låst fast i egen fortid. Da får vi ikke øye på Livet.

Kan håp også ha en dypere betydning? Hva er håp uten at den er bundet opp i en forhåpning om et ønsket utkomme?

Livet er i uopphørlig forvandling fra øyeblikk til øyeblikk. Denne forgjengelighet innebærer også at hvert øyeblikk er nytt og friskt. Det som er nytt, friskt er fylt av alle muligheter. En dypere betydning av håp er derfor en løftethet. Et løftet hjerte. Det skjer i øyeblikket. I øyeblikkets akutte natur er det ikke plass til preferanser av fortrukkenhet og unngåelse, kun trangen til å følge det du MÅ, ut i fra en indre følelse av Sant. Håpet er ikke lenger forbundet med hva ”jeg vil”, men med Livets vilje. 

Kontakt med øyeblikket handler om tilstedeværelse. Gjennom tilstedeværelse har mennesket en iboende evne til å være klar over hva som beveger seg av tanker og følelser i sinn og kropp. I det jeg har kontakt med denne observasjonen, som i sin natur er uten dom, er jeg ikke fanget av tankenes og følelsenes bevegelse, men kan observere de som et vitne.

Det innebærer også at vi kan se hinsides gamle vanemønstre, og beholde et løftet hjerte. Det blir mulig å løfte situasjoner opp til at det er mulig å leve med. At det er håp. Det gjør det også mulig å snu noe, å få snudd et perspektiv og til å se muligheter, da hvert øyeblikk erfriskt, nytt. Det går i retning harmoni og sameksistens, vår iboende natur. Kanskje vi kan kalle håpets dypere natur for ”hellig håp”, en kvalitet som naturlig fremkommer når vi er i kontakt med vår natur, og ikke det som kommer fra behovene. Tross alt, betydningen i begrepet ”tro, håp og kjærlighet” handler neppe om at det skal gå bedre i morgen.

Håp kan også vekkes av at man opplever seg sett av et annet menneske. Tre-elementet handler om å se, og om klarhet. I møte med et menneske i håpløshet hjelper lite å si: «Det går nok bra du». Det er et kraftløst utsagn, og berører ikke det virkelige håp. Å se klart innebærer også å se potensialet i ett annet menneske. Det gir den andre følelsen av å bli sett, og det gir en naturlig følelse av håp. Noe blir løftet, vekket til live. Det åpner opp for nye perspektiver og gjør det mulig å se nye horisonter, at du er et oppegående menneske som har andre kvaliteter enn du akkurat nå trordu har. Du kan ane noe du er bærer av, men som ikke er gjort til levende erfaring. Håpet gjennom å bli virkelig sett av et annet menneske vekker kontakten med den iboende evnen til å se seg selv, til å bli sett av sitt Selv.

Håp handler derfor dypest sett ikke om å se fremover, men om tilstedeværelse i det som Er. Gjennom det frigjøres tanken til å være naturlig kreativ, uten å være bundet av fortid. Gjennom kontakten med Hjertet, som er Tilstedeværelse av natur, gjenkjennes det i mennesket som ikke er av tid, men er løst fra tid, og dermed også løst fra sammenligning og verdivurdering. Kun det evig friske Nå. Det er ”hellig håp”.