Høsten, iboende verdi og mening

Hva er av virkelig verdi i livet hvis vi ser livet i lys av døden?

Taoismen deler opp livet i fem grunnleggende faser av bevegelse, også kalt fem elementer, Tre, Ild, Jord, Metall og Vann. Metall-elementet er livets fase som kalles opphør. I årstidenes syklus er det høsten, hvor naturen trekker seg inn i seg selv. Bevegelsen er inn og ned. I sin natur er det tilbakevendelsen til livets Grunn-natur, av Taoismen omtalt som tao, det Unevnelige, det som er av evig verdi.

Å skille det som er av varig verdi fra det som er øyeblikkets behov er metall-elementets reise. Det innebærer å rydde for å fjerne hindringene som stenger veien for indre vekst. Det er nødvendig å rydde i noe gammelt for å gi rom for noe av større, essensiell betydning. Samtidig er det nødvendig for oss mennesker å ha et glimt av en dypere mening som kilde til inspirasjon for at noe gammelt skal kunne gi slipp.

I naturen ser vi dette i metall-elementets årstid høsten, hvor det som har utspilt sin rolle opphører, og naturen avdekkes i sin nakenhet. I trærne trekker sevjen seg tilbake, slik at bladene visner og faller ned. Kvaliteten av å slippe tak kommer til uttrykk. Kun de essensielle mineralene og sporstoffene ligger tilbake på bakken. Visne blader kaller vi avfall, men dette avfallet nærer jorden, og er av essensiell betydning for at ny vekst skal finne sted.

Avfall på et indre plan er gamle vanemønstre som har gått ut på dato. Hvordan forholder vi oss til dette avfallet? I Metall-elementet finner vi kvaliteten som ofte kalles ”akseptering”. Den overfladiske forståelsen av dette er at ”ja jeg får vel akseptere det da”, men med den underliggende følelsen av at det egentlig burde vært annerledes. Dette endrer ingenting. Det er ikke enkelt å si adjø til gamle vanemønstre. I virkeligheten er det faktisk heller ikke noe vi kan ”gjøre”. De slipper seg selv først når de er helt gjennomforstått. Virkelig ”aksept” skjer når vi har tatt helt innover oss realiteten i at noe faktisk har skjedd. Først da er det mulig å trekke ut innsikt av bevegelser i følelseslivet vi har gjennomlevd. Gjennom bevisstgjøringen forløses kraften som ligger fastlåst. Det som lå uforløst blir «gjødslet» til ny innsikt, på samme måte som de falne bladene om høsten er næring til ny vekst. Så betydningsfulle er gamle vanemønstre. I forvandlingen omgjøres de til en ressurs i livet. Opplevelsen av vanemønster var kun et vrangsyn.

Høstens bevegelse symboliserer derfor også åpenheten for å se ting slik de er, og ikke bare slik de fremtrer for oss. Hva er Naturen bakenfor det tilsynelatende?

Følelsen i metall er sorg, eller tapsfølelse, den nedadgående bevegelsen. Sorg er bearbeidelsen av smerten ved å miste noe vi verdsetter høyt. Som en ubevisst følelse derimot er tapsfølelsen i dypeste forstand følgen av å miste kontakt med iboende Natur. Da mister vi det umistelige, som vi ikke kan peke på, men likevel er iboende, og som gir følelsen av dyp mening. Lik regntunge skyer gjør tapsfølelsen at vi ikke ser Himmelen bak. Men når regnet, i mennesket tårene, har falt letter skylaget. I tiden hvor noe må gi slipp er vi samtidig mer nakne, lik naturen om høsten. Her ligger samtidig en åpenhet hvor et glimt av iboende Natur, Himmelen i vårt indre, kan tre frem, som alltid er der bak skylaget.

Tilbake til oversikt >>

Kort om de fem elementene >>

Henrik MathisenComment
Våren og håp

Kvaliteten håp er knyttet til årstiden vår, som er tre-elementets årstid. Årstidens og elementets grunnleggende bevegelse er opp og frem, en bevegelse vi gjenkjenner i knoppen om våren. Den har én retning, og skal mot blomstring. Den er på vei, og har enda ikke fullbrakt sin fulle mulighet. Derfor er den bærer av kvaliteten håp.

En måte vi bruker ordet håp på er ”jeg håper det går bedre i morgen”. Det kan gi et løft slik at situasjonen ikke kjennes så tung og håpløs, noe som kan gi en midlertidig lettelse. Men her ligger også et ønske om at noe skal være lettere, mer behagelig. Det ønsket er bundet opp i frykten for det motsatte, at det ikke skal gå som vi ønsker. Det bunner i våre preferanser av foretrukkenhet og unngåelse, styrt av det biologiske behovssystemet, som dypest sett bunner i frykt. Styrt av frykt får vi aldri landkjenning på det som kjennes Sant. Ekte.

Håpløshet er der hvor vi ikke ser noen muligheter, ingen fremtidsutsikter. Det eneste håpløsheten ser er hindringer. Vi liker ideen om en fremtid vi foretrekker. Mine planer. Men hvis vi undersøker nærmere finner vi at planer er tanker om fremtiden. De kan være kreative, og det er ikke noe galt med dem, men de er ikke virkelighet. I det gir dem virkelighet, og legger vi til forventinger om at planene skal skje som jeg har tenkt, gjør vi oss sårbare for konflikt, for her ligger tendensen til å krangle med øyeblikket hvis livet ikke gir det vi forventer. Vi glemmer ofte at planene er vårt eget lille kreative sideunivers. Livet selv følger sin egen lovmessighet. 

Vi sier gjerne at håpløsheten ikke er å se noen fremtid. Men det stemmer ikke. Den ser en fremtid med negativt fortegn. Den ser fremtiden som en eneste stor hindring. En tenkt fremtid er alltid låst fast i egen fortid. Da får vi ikke øye på Livet.

Kan håp også ha en dypere betydning? Hva er håp uten at den er bundet opp i en forhåpning om et ønsket utkomme?

Livet er i uopphørlig forvandling fra øyeblikk til øyeblikk. Denne forgjengelighet innebærer også at hvert øyeblikk er nytt og friskt. Det som er nytt og friskt er fylt av alle muligheter. En dypere betydning av håp er derfor en løftethet. Et løftet hjerte. Det skjer i øyeblikket. I øyeblikkets akutte natur er det ikke plass til preferanser av fortrukkenhet og unngåelse, kun trangen til å følge det du MÅ, ut i fra en indre følelse av Sant. Håpet er ikke lenger forbundet med hva ”jeg vil”, men med Livets vilje. 

Kontakt med øyeblikket handler om tilstedeværelse. Gjennom tilstedeværelse har mennesket en iboende evne til å være klar over hva som beveger seg av tanker og følelser i sinn og kropp. I det jeg har kontakt med denne observasjonen, som i sin natur er uten dom, er jeg ikke fanget av tankenes og følelsenes bevegelse, men kan observere de som et vitne.

Det innebærer også at vi kan se hinsides gamle vanemønstre, og beholde et løftet hjerte. Det blir mulig å løfte situasjoner opp til at det er mulig å leve med. At det er håp. Det gjør det også mulig å snu noe, å få snudd et perspektiv og til å se muligheter, da hvert øyeblikk er friskt, nytt. Det går i retning harmoni og sameksistens, vår iboende natur. Kanskje vi kan kalle håpets dypere natur for ”hellig håp”, en kvalitet som naturlig fremkommer når vi er i kontakt med vår natur, og ikke det som kommer fra behovene. Tross alt, betydningen i begrepet ”tro, håp og kjærlighet” handler neppe om at det skal gå bedre i morgen.

Håp kan også vekkes av at man opplever seg sett av et annet menneske. Tre-elementet handler om å se, og om klarhet. I møte med et menneske i håpløshet hjelper lite å si: «Det går nok bra du». Det er et kraftløst utsagn, og berører ikke det virkelige håp. Å se klart innebærer også å se potensialet i ett annet menneske. Det gir den andre følelsen av å bli sett, og det gir en naturlig følelse av håp. Noe blir løftet, vekket til live. Det åpner opp for nye perspektiver og gjør det mulig å se nye horisonter, at du er et oppegående menneske som har andre kvaliteter enn du akkurat nå tror du har. Du kan ane noe du er bærer av, men som ikke er gjort til levende erfaring. Håpet gjennom å bli virkelig sett av et annet menneske vekker kontakten med den iboende evnen til å se seg selv, til å bli sett av sitt Selv.

Håp handler derfor dypest sett ikke om å se fremover, men om tilstedeværelse i det som Er. Gjennom det frigjøres tanken til å være naturlig kreativ, uten å være bundet av fortid. Gjennom kontakten med Hjertet, som er Tilstedeværelse av natur, gjenkjennes det i mennesket som ikke er av tid, men er løst fra tid, og dermed også løst fra sammenligning og verdivurdering. Kun det evig friske Nå. Det er ”hellig håp”.

Innledning til boken Forstanden vandrer nordpå

Den røde tråden i boken er Tilstedeværelse, eller Nærvær, som livsvei. Bak Tilstedeværelse ligger begrepet mindfulness. Forståelsen som ligger i mindfulness har dype røtter i flere østlige visdomstradisjoner, enten vi ser til buddhismen, taoismen (kina) eller den indiske yoga-tradisjonen. 

Mindfulness har fått økt popularitet i vesten de siste årene, i hovedsak som en teknikk for stressmestring. Trolig er det en følge av både et økende behov og en interesse. Forskning på mindfulness har avdekket et stort potensial for å redusere stress og indre uro samt gunstige effekter i hjernen, nervesystemet og kroppen.

I de østlige visdomstradisjonene er Tilstedeværelse satt i en større sammenheng. Et tema om Tilstedeværelse er et tema om sinnet. Med forståelsen av ulike dybder av bevissthet følger ulike dybder eller erkjennelser av hva Tilstedeværelsens natur er og innebærer. Tilstedeværelse blir koblet til to stikkord: konsentrasjon og innsikt. Et konsentrert sinn er et samlet og stille sinn. Det legger grunnlaget for innsikt. I første omgang innebærer det selvinnsikt, kunnskap om alle våre sider. Videre handler det om gjenkjennelsen av Bevissthets Grunn-natur. 

Veien av innsikt innebærer den direkte undersøkelsen av hva som ligger i kjernen av all erfaring. 

Hva er roten til uroen? 
Hva avdekker varig fred? 
Hva er naturen til meg som erfarer? 
Hva er naturen til det som erfares? 

Gjennom undersøkelsen ligger muligheten til forløsning, frihet til å leve et autentisk liv, at hele menneskets potensial kommer til uttrykk. Tilstedeværelse blir her også knyttet til forståelsen av mennesket som bærer av en naturlig indre etikk, hvor kvaliteter som sannferdighet, naturlighet og medfølelse står sentralt.

Jeg har brukt taoistiske visdomsskrifter som bakgrunnsteppe og inspirasjon, en tradisjon som er svært rik på skrifter rundt temaet Tilstedeværelse som vei i livet. Taoismen i Kina er en gammel tradisjon. Dao de jing, en av de sentrale skriftene, anslås å være fra omkring 600 f.kr. Etter at buddhismen kom fra India til Kina i begynnelsen av vår tidsregning hadde buddhismen og taoismen stor innflytelse på hverandre. Den kinesiske chan-buddhismen ble senere zen-buddhismen i Japan. Mange kinesiske forfattere som har skrevet om indre fordypning vektlegger ikke noe skarpt skille mellom ulike tradisjoner, og refererer gjerne til både konfusianisme, taoisme og buddhisme. 

Jeg har brukt en del sitater fra taoistiske visdomsskrifter (og enkelte buddhistiske og konfusianske). Boken veksler mellom det jeg skriver og sitatene. De fleste sitatene er hentet fra tekstsamlingen kalt Zhuangzi, tilskrevet forfatteren med samme navn (ca 365-290 f.kr). Her finner vi dyp mening, vakre poetiske bilder og humor i skjønn forening. Noe som kanskje karakteriserer den taoistiske tradisjonen spesielt er det naturnære, hvor vi finner mange naturbilder på indre menneskelige kvaliteter. Vi er natur. Her fremheves også foreningen av mennesket som et åndsvesen og fysisk vesen, det indre mennesket og det ytre mennesket i ett uttrykk. Det hele mennesket.

Det sentrale for meg i denne boken er å peke på Tilstedeværelse som en natur iboende i mennesket, snarere enn at det tilhører en tradisjon. Jeg forstår en visdomstradisjon som mennesker og skrifter orientert mot innsikt og visdom gjennom indre fordypning og direkte erfaring, noe vi finner både innenfor og utenfor etablerte religiøse tradisjoner. Visdomslitteratur har en kulturell klesdrakt, men peker samtidig på kvaliteter evig tilstede i menneskenaturen, løst fra kultur og tradisjon.

 

OVERSETTELSE OG TRANSKRIPSJON

Sitatene jeg har brukt er i all hovedsak oversatt fra kinesisk til norsk. Kinesisk og norsk, og hva språkene kan formidle av meningsinnhold, er forskjellig. Det gjør at oversettelsen naturlig nok bærer mer preg av gjendiktning enn oversettelse ord for ord. Jeg har lagt vekt på å formidle en følelsesmessig stemning, men samtidig uten å miste meningsinnholdet som jeg mener tekstene har. For kinesiske ord, navn og titler har jeg brukt pinyin-standard, men unntak av ordet tao, da dette er den vanligste stavemåten på norsk.

 

Fortidens sanne menneske anså godhet som noe man låner, 
rettferdighet som et midlertidig oppholdssted. 
Han vandret i landskapet av uhindret åpenhet, 
fant næring på bekymringsløshetens og enkelhetens mark,
levde i hagen hvor ingenting er lånt (ingen masker). 
Uhindret i ikke-gjøring, enkel og bekymringsløs, 
er det ikke vanskelig å leve. 
Når alt er av ditt eget, og ingenting er lånt, 
er det ingenting å levere tilbake. 
Fortidens sanne menneske kalte dette
vandring som avdekker det Virkelige.

Zhuangzi