Innledning til Forstanden vandrer nordpå
Den røde tråden i boken er Tilstedeværelse, eller Nærvær, som livsvei. Bak Tilstedeværelse ligger begrepet mindfulness. Forståelsen som ligger i mindfulness har dype røtter i flere østlige visdomstradisjoner, enten vi ser til buddhismen, taoismen (kina) eller den indiske yoga-tradisjonen.
Mindfulness har fått økt popularitet i vesten de siste årene, i hovedsak som en teknikk for stressmestring. Trolig er det en følge av både et økende behov og en interesse. Forskning på mindfulness har avdekket et stort potensial for å redusere stress og indre uro samt gunstige effekter i hjernen, nervesystemet og kroppen.
I de østlige visdomstradisjonene er Tilstedeværelse satt i en større sammenheng. Et tema om Tilstedeværelse er et tema om sinnet. Med forståelsen av ulike dybder av bevissthet følger ulike dybder eller erkjennelser av hva Tilstedeværelsens natur er og innebærer. Tilstedeværelse blir koblet til to stikkord: konsentrasjon og innsikt. Et konsentrert sinn er et samlet og stille sinn. Det legger grunnlaget for innsikt. I første omgang innebærer det selvinnsikt, kunnskap om alle våre sider. Videre handler det om gjenkjennelsen av Bevissthets Grunn-natur.
Veien av innsikt innebærer den direkte undersøkelsen av hva som ligger i kjernen av all erfaring.
Hva er roten til uroen?
Hva avdekker varig fred?
Hva er naturen til meg som erfarer?
Hva er naturen til det som erfares?
Gjennom undersøkelsen ligger muligheten til forløsning, frihet til å leve et autentisk liv, at hele menneskets potensial kommer til uttrykk. Tilstedeværelse blir her også knyttet til forståelsen av mennesket som bærer av en naturlig indre etikk, hvor kvaliteter som sannferdighet, naturlighet og medfølelse står sentralt.
Jeg har brukt taoistiske visdomsskrifter som bakgrunnsteppe og inspirasjon, en tradisjon som er svært rik på skrifter rundt temaet Tilstedeværelse som vei i livet. Taoismen i Kina er en gammel tradisjon. Dao de jing, en av de sentrale skriftene, anslås å være fra omkring 600 f.kr. Etter at buddhismen kom fra India til Kina i begynnelsen av vår tidsregning hadde buddhismen og taoismen stor innflytelse på hverandre. Den kinesiske chan-buddhismen ble senere zen-buddhismen i Japan. Mange kinesiske forfattere som har skrevet om indre fordypning vektlegger ikke noe skarpt skille mellom ulike tradisjoner, og refererer gjerne til både konfusianisme, taoisme og buddhisme.
Jeg har brukt en del sitater fra taoistiske visdomsskrifter (og enkelte buddhistiske og konfusianske). Boken veksler mellom det jeg skriver og sitatene. De fleste sitatene er hentet fra tekstsamlingen kalt Zhuangzi, tilskrevet forfatteren med samme navn (ca 365-290 f.kr). Her finner vi dyp mening, vakre poetiske bilder og humor i skjønn forening. Noe som kanskje karakteriserer den taoistiske tradisjonen spesielt er det naturnære, hvor vi finner mange naturbilder på indre menneskelige kvaliteter. Vi er natur. Her fremheves også foreningen av mennesket som et åndsvesen og fysisk vesen, det indre mennesket og det ytre mennesket i ett uttrykk. Det hele mennesket.
Det sentrale for meg i denne boken er å peke på Tilstedeværelse som en natur iboende i mennesket, snarere enn at det tilhører en tradisjon. Jeg forstår en visdomstradisjon som mennesker og skrifter orientert mot innsikt og visdom gjennom indre fordypning og direkte erfaring, noe vi finner både innenfor og utenfor etablerte religiøse tradisjoner. Visdomslitteratur har en kulturell klesdrakt, men peker samtidig på kvaliteter evig tilstede i menneskenaturen, løst fra kultur og tradisjon.
OVERSETTELSE OG TRANSKRIPSJON
Sitatene jeg har brukt er i all hovedsak oversatt fra kinesisk til norsk. Kinesisk og norsk, og hva språkene kan formidle av meningsinnhold, er forskjellig. Det gjør at oversettelsen naturlig nok bærer mer preg av gjendiktning enn oversettelse ord for ord. Jeg har lagt vekt på å formidle en følelsesmessig stemning, men samtidig uten å miste meningsinnholdet som jeg mener tekstene har. For kinesiske ord, navn og titler har jeg brukt pinyin-standard, men unntak av ordet tao, da dette er den vanligste stavemåten på norsk.
Fortidens sanne menneske anså godhet som noe man låner,
rettferdighet som et midlertidig oppholdssted.
Han vandret i landskapet av uhindret åpenhet,
fant næring på bekymringsløshetens og enkelhetens mark,
levde i hagen hvor ingenting er lånt (ingen masker).
Uhindret i ikke-gjøring, enkel og bekymringsløs,
er det ikke vanskelig å leve.
Når alt er av ditt eget, og ingenting er lånt,
er det ingenting å levere tilbake.
Fortidens sanne menneske kalte dette
vandring som avdekker det Virkelige.
Zhuangzi