Disiplin - venn eller fiende?
Under et foredrag jeg holdt om Milarepa kom jeg inn på gleden over å bli kjent med vår egen psykiske struktur som en kilde til selvinnsikt. Etterpå fikk jeg kommentaren: «Vi må jo ha disiplin». Men hva er disiplin?
La oss ta et eksempel: Det dukker opp en tanke i meg som sier: «Nå burde jeg gjøre yoga». Så er det en annen indre stemme som sier: «Nå trenger jeg egentlig å hvile». Hvilken stemme skal jeg følge? I slike tilfeller gis det som regel ett riktig svar, å gjøre yogaen. Men finnes det bare ett riktig svar? Her er selvinnsikt vesentlig.
La oss si at jeg kjenner meg selv som den mer bedagelige typen, og lett ender i latskap. Når jeg kjenner etter mens jeg står i valget ovenfor, gjenkjenner jeg at det er latskapen som ønsker å hvile, mens en dypere vilje som ser lenger enn øyeblikkets behov peker mot yogaen. Uten selvinnsikten er veien kort til sofaen.
La oss på en annen side si at jeg har en personlighet med tendensen til å ønske å fremstå som flink både i egne og andres øyne. Jeg benytter mye anstrengelse for å opprettholde dette selvbildet. Jo mer jeg øvelser jeg gjør, og jo mer anstrengelse jeg bruker, jo lenger kommer jeg i yogaens fordypning. I valget ovenfor kjenner jeg igjen at det er flinkheten som snakker om å gjøre yoga. Impulsen om å hvile er et signal fra kroppen om et naturlig behov den har akkurat nå. Jeg gjenkjenner impulsen om å hvile som det sanne valget. Hvis jeg følger kroppens signal, dukker det kanskje opp motstand fra flinkheten i form av dårlig samvittighet. Hvis jeg ikke er flink, og følger reglene, er jeg et dårlig menneske. Her er det mye næring til selvinnsikt. Hvor kommer flinkhetsbehovet fra? Hvilken følelse ligger bak? Kjenner jeg ikke min egen iboende verdi, men må fremstå som flink for å ha verdi? Kan det være en strategi som oppsto i tidlig i livet som en måte å få oppmerksomhet eller kjærlighet på? Er jeg rett og slett bare usikker?
Derfor finnes det ikke bare ett svar på spørsmålet om det er yoga eller hvile som er det riktige. Fordypning skjer gjennom selvinnsikt. Det skjer gjennom Tilstedeværelse, ikke å få til eller holde tilbake, men å se. Hvor kommer disiplinen fra i meg selv?
Når identitetsfølelsen ligger på det betingede selv med sete i psyken, er det innlærte moralregler om rett og galt som styrer vår adferd. Når vi ikke følger reglene, får vi dårlig samvittighet, ofte med påfølgende skyld og skam. Denne samvittigheten har sin bolig i det tillærte. Dette ytre forholdet til sannhet er rettleder for det betingede selv, inntil det autentiske Selv gjenkjennes. Uten indre kontakt er ikke skjelneevnen tilstrekkelig klar til å kunne skjelne personlige preferanser fra Sannhet som et urokkelig Indre.
Sannhet som et urokkelig indre kommer fra det i deg som vet av din dypeste natur, ofte kalt autentisk Selv. Det er ikke tillært eller betinget av noe, det eneste som betyr noe er hva som kjennes Sant i henhold til det autentiske Selv, også omtalt som det Våkne Hjertet. Du henter ikke speiling fra verden, men fra «det i deg som vet».
Den tillærte formen for disiplin anstrenger og strammer. Den skal et sted, og er drevet av uro. Den naturlige disiplin er å bli stående i det som kjennes Sant, Ekte, selv om det dukker opp impulser som ønsker å trekke oss bort fra oss selv. Å bli stående urokkelig lik et fjell. Det emosjonelle vindene kommer og går, det er deres natur. Fjellet er det som bare Er. Samtidig er du myk i møte med livet som det oppstår. Laozi sier:
«Å holde seg til det myke er styrke» (Tao Te Ching vers 52)
Mykheten er et resultat av å ikke krangle med øyeblikket. Det er ingen motstand mot det som reiser seg. Du møter det med imøtekommenhet og varme, men uten at det får styre dine valg. Dine valg er i henhold til autentisk Selv, det som bare Er.